LES DETTE VIKTIGE INNLEGGET AV MATS BJERKNES

Nå skal jeg bjeffe litt her. Dette er ganske “out of character” som vi sier på filmspråket, men jeg må luftet ut om noen ting. Jeg har sett meg lei av forutinntatte mennesker.

Jeg har i noen perioder prøvd meg på Tinder. Ja, jeg veit godt at denne plattformen stort sett er overfladisk og at man sjelden finner den dype kjærligheten der. Men jeg syntes det er hyggelig å ta en øl og bli kjent med folk. Det blir lenge mellom hver gang jeg er aktiv der, med god grunn. Det å bli avvist er en del av gamet, men det å bli avvist før man møtes fordi man er annerledes er kjipt. Folk jeg har chattet med har vært veldig interessert og gira helt til jeg forteller at jeg sitter i rullestol. Da har det en tendens til å dukke opp andre planer, eller god gammeldags ghosting. Dette har skjedd flere ganger. Denne gangen rakk jeg ikke fortelle det, men resultatet ble likt. Nå handler ikke dette innlegget om mitt “rikholdige” kjærlighetsliv, men om det å gi folk en sjanse. En holdningsendring.

Jeg hadde en tindersamtale på morgenen i dag, som gjorde meg rimelig irritert. Vedkommende jeg matchet med var i samme bransje og vi hadde mye til felles. Hun foreslo at vi skulle være spontane og ta en kaffekopp senere i dag, noe jeg var gira på. Tid og sted var satt. Ti minutter senere sender hun melding og forteller at det har dukket opp ett møte, og at vi får ta det igjen en annen dag. Tonen hadde endret seg og jeg skjønte greia. Jeg forsto at hun hadde googlet meg og sett at jeg sitter i rullestol. Jeg har nemlig ingen tydelige bilder av hele stolen eller skriften “Hei, jeg sitter i rullestol” i bio´n min. Av to grunner: ved å vise stolen får man dessverre ingen matcher, og jeg syntes ikke det burde si noe om hvem jeg er som person.

Hun sender meg deretter en link til en eldre nettsak fra P3-dokumentar, og spør om dette er meg. Jeg svarer at det er det. Hun sa at hun var glad for at google hadde gjort henne den tjenesten med å finne ut av stolen. Hun kommer deretter med anklager mot meg, om at hun er lei av folk som skjuler hvem de er. Hvem jeg ER? Jeg er ikke stolen. Hun forsvarer seg med at hun selv har vokst opp med en mor i rullestol og er “forkjemper for alle menneskers mulighet til å leve gode liv”, som man også kan kalle det å ta en kaffe med noen. Snakk om å være dobbeltmoralsk. I det ene øyeblikket ville hun møtes, men så gjorde google henne en tjeneste og fant hun ut at jeg satt i rullestol, noe som gudskjelov sparte henne for ett forferdelig møte med meg. Men hun liker rullestolbrukere altså, det er ikke noe stress.

Jeg vil at alle dere med “gode holdninger” skal tenke etter om dere faktisk lever etter de? Eller er det bare behagelig å ha politisk korrekte meninger? Dette gjelder mange saker i dagens samfunn. Jeg skal ikke være moralpoliti, men tror det er fint for alle og tenke over dette i blant. Jeg forstår godt at det å date noen i rullestol fører med seg mange tanker om hva som funker og ikke. Kan godt hende det ikke var dette du så for deg. Null stress. Men det handler om å gi folk en sjanse. Rullestol eller ei.

Jeg forklarte at jeg virkelig ikke hadde behov for å skjule noe. Vi hadde akkurat begynt å chatte. Men siden hun så ivrig foreslo kaffe, tok jeg meg ikke tid til å forklare alt ved meg. Men er det slik vi skal gjøre det? Fint om du sier ifra at du har ADHD, er deprimert eller sliter med angst før vi møtes til kaffe, så slipper jeg bryet med å møte deg.

Disse holdningene ser jeg flere steder i samfunnet. Folks forhåndsdømming av mennesker med annen etnisitet, legning eller funksjonshemming. Eller til og med om du er fra bygda eller byen. Lista er lang. Kan vi bare slutte med det? Folk er folk faan!

Teksten er skrevet av Mats Bjerknes

Del

Legg igjen en kommentar